Vi er seks studenter som har fått i oppgave å utfordre det etablerte i byutviklingsdebatten.
Vi er seks studenter som har fått i oppgave å utfordre det etablerte i byutviklingsdebatten.
Siden tusenårsskiftet har Oslo gjennomgått en imponerende byutvikling, spesielt i nabolag som Bjørvika, Tjuvholmen og Nydalen. Disse områdene presenterer seg som moderne, glatte og planlagte, men har vi kanskje mistet noe viktig i jakten på perfeksjon?
Bjørvika og Tjuvholmen kan føles eksklusive, men også litt distanserte, som om vi ikke helt hører til der. Nydalen, til tross for størrelsen, mangler en ekte urban følelse. I alle disse nabolagene ser vi en felles tendens: en kuratert atmosfære som kan ha strøket bort noe av byens sjel og uforutsigbarhet.
Har vi kommet til et punkt der byen vår er så ren og polert at den mangler inspirasjon og mister autentisitet?
Vi har utviklet et verktøy for å utforske den skitne byen, nemlig DET SKITNE SPEKTERET
Har vi kommet til et punkt der byen vår er så ren og polert at den mangler inspirasjon og mister autentisitet?
Er byen
for ren?
Det skitne og det rene er ikke sort og hvitt, bra eller dårlig, men et spekter med variasjoner mellom seg.
Vandrer man fra nord til sør, øst til vest i Oslo vil man oppleve at det skitne og rene er flytende og relative begreper som fint kan eksistere sammen, men ofte er mer til stede noen steder enn andre.
Det skitne spekteret viser vårt syn på skittent og rent i dagens Oslo. På bakgrunn av Mary Douglas’ begrep om skitt som det som ikke passer inn, “matter out of place”, har vi sett hvilke elementer som hører til det rene, og hvilke som hører til det skitne.
Spekteret har vi brukt til å analysere nabolag.
Vi tok kontakt med 35 kunstnere, skatere og arkitekter for å høre hva unge folk som lever av å være inspirert, blir inspirert av. Vi sendte dem en versjon av det skitne spekteret uten aksenavnene og ba dem ringe rundt seks ord som inspirerer dem.
Svarene vi fikk viser at de inspireres av gatekunst, spontanitet, bevegelse, farger, men også renere begrep som havnepromenade. I grensesjiktet mellom det skitne og det rene på spekteret ser vi altså kvaliteter som utmerker seg- et inspirerende belte. Kanskje er det ikke så mye som skal til for å skape en mer skitten by.
Men hvordan vet vi hva som er bra og dårlig? Eller sagt med andre ord: Hva er det egentlig som inspirerer oss i byen?
Gammelt fengsel
Finn Williams
Fengsel, slakteri og psykiatri har satt sitt preg på området, inkludert såkalt heksebrenning. Dagens rykte, påvirket av media, bærer fortsatt preg av fortiden. Selv om området fortsatt har sine problemer, er Kirseberg mye mer enn det man leser i avisen.
Byarkitekt Finn Williams tok oss med på en byvandring og formidlet noe vi bet oss merke i: "This place is flourishing through neglect. It’s the cracks in the city where interesting things grow." Besøket gav oss en bredere forståelse av det vi er på jakt etter.
I Kirseberg så vi engasjement og frivillighet i fleng, med beboere som standhaftig har beskyttet historiske bygninger mot rivning. Vi opplevde den populære lokale puben og et fengsel i transformasjon til boliger. Ved å åpne tidligere stengte områder, formidler de områdets problematiske historie på en positiv måte, og bevarer en viktig felles identitet. Ord som "industri," "tegl," "patina," "rot" og "organisk" definerte området, med tydelige spor av livets gang og engasjerte mennesker som verner om stedets unike karakter.
Grønland, Oslo
Gamle bygninger og sjarmerende smug bærer Oslos historie. Her er unike butikker, interkulturelt museum og et kulinarisk mangfold. Smalgangen er kaotisk, der varer og sitteplasser tyter ut av butikker og spisesteder. Det er nettopp dette som inviterer til å sakke ned, finne en stol og nyte forestillingen på gata.
Vi markerte ord som øl, smug, farger, organisk og patina. Kunst, materialitet og farger skaper en unik karakter, selv på grå dager.
Kødbyen, København
I dag trives både turister og Københavnere der, med restauranter, uteplasser og gallerier. Sentralt står Flesketorget, omringet av gamle, fredede industribygninger som gir området et særegent preg. Kødbyens mest unike egenskap er sceneskiftet som skjer når solen går ned. Stemningen skifter drastisk, og området forvandles.
På formiddagen er det rolig med matservering og kreative kontorer i bygningene, og gulvet er fylt opp med biler. Men på kveldstid blir parkeringsplassen til et bargulv der folk tiltrekkes av pølseboder og ølservering. Her er noen av nøkkelordene fra spekteret “øl, industri og spontanitet", et sted der livet blomstrer og folk tør å nyte.
Siden tusenårsskiftet har det pågått en enorm byggevirksomhet i Oslo.
Vi har utforsket tre nabolag som nylig har blitt til eller gjennomgått store endringer: Bjørvika, Nydalen og Tjuvholmen.
Bjørvika og Tjuvholmen i Oslo er begge nabolag i Fjordbyen der man visket ut alt som var der fra før, og startet på nytt. Her er byggene unge, glatte og konkurrerer om oppmerksomheten til hverandre, litt som på Ex on the beach.
Til tross for volumene på Nydalen, er det tydelig at en urban atmosfære mangler. Nydalen Allé lever ikke opp til det fine navnet sitt. Den inviterte ikke til noe annet enn å gå fort gjennom fra ett sted til et annet.
Nydalen er transformert fra tung industri langs Akerselva til et område med høyreist blokkbebyggelse, storsenter og BIs campus. Med andre ord er Nydalen stedet for alt som er stort.
Vi vandret rundt i disse nabolagene med det skitne spekteret. Hva satt vi igjen med?
Bjørvika og Tjuvholmen oppleves som å gå inn i en luksuriøs klesbutikk med en litt for tynn lommebok; vi vil helst finne utgangen fordi vi selv føler oss som "matter out of place".
Her er bygulvet kuratert med innhold som passer bedre til ferien enn hverdagen. Det er Michelinrestauranter, bilbutikker og donuts til 60kr. Samtidig har mange butikkvinduer fortsatt gråpapir og løfter om at “her kommer det noe spennende snart”.
Vi observerte mange lange, lukkede glassfasader uten dører, skatestoppere, og skilt med trusler om bortvisning av uklar grunn. Som en Chanelreklame oser Fjordbyen av arrogant eleganse.
På alle disse områdene ser vi derfor fellestrekk; kontrollert, polert og forutsigbart. Dagens byutvikling har seiret i slaget mot det skitne, kaotiske og uforutsigbare. Resultatet er en gjennomkuratert opplevelse der fasadene, og ikke menneskene er i sentrum.
Her er det så glatt at skitt ikke har noe å feste seg på.
Bjørvika, Tjuvholmen og Nydalen skårer lavt på det skitne spekteret, mens nabolag som Kirseberg, Grønland og Kødbyen skårer høyt.
Vår spørreundersøkelse viser at unge kreative inspireres av elementer som ligger høyt på det skitne spekteret.
Grønland, Kirseberg og Kødbyen har stor grad av skitne kvaliteter. Områdene i det øvre sjiktet er en påminnelse om at inspirasjon kan blomstre i de mest uventede hjørnene.
I det andre sjiktet har Nydalen, Tjuvholmen og Bjørvika stor grad av rene kvaliteter.
Vi kan slå fast at moderne byutvikling vektlegger det rolige, rene og ryddige. En kontrollfreaks store drøm.
Det er kanskje ikke så rart at kritikken av nyere byutvikling preges av at det blir for likt og for kjedelig?
Unge kreative forteller oss at de inspireres av skitne kvaliteter. Disse kvalitetene mangler i større grad på de rene stedene, for her er det ikke like mye rom for å ta plass.
Kan vi bygge nye bymiljøer som ligger høyere på det skitne spekteret, og som dermed er mer inspirerende for menneskene som bor der? Og kan Oslos rene nabolag skitnes til - i positiv forstand - slik at de blir mer inspirerende?
Byens sprekker handler om å la ting oppstå uten for mye innblanding. Det er når initiativet kommer innenfra, at byens potensial virkelig kan få utfolde seg.
I Kirseberg så vi stokkrosene som vokse opp fra asfalten, og en nabolagspub sprengte seg gjennom en et hull i en betongvegg. Beskrivelsen av Kirseberg som "flourishing through neglect" viser hvordan områder som har blitt ignorert kan utvikle seg på uforutsette måter og skape et interessant særpreg.
Vi må derfor la ting gro i byens sprekker! Det handler også om å la folk ta seg til rette. Det handler om å la mennesker bruke bygulvet, tillate litt mer rot, og litt mer kaos.
Byrommene i Oslo oppleves rene som i et venterom. Det betyr ikke at alle må ta seg til rette, men at muligheten kan skape et sterkere fellesskap. Kvalitet og renhet har vært synonymer i byutviklingen lenge, men vi digger jo det kaotiske når vi velger storbyferie og utesteder. Det er på tide at vi ser kvalitet i det skitne.
Poenget er at vi ikke trenger å være så konfliktskye i byen og planleggingen av den; ting kan flyte litt utover, det kan gro litt vilt og man kan ta seg til rette. Planlegger man for å tilfredsstille alt og alle, blir det ikke kult for noen.
Tiltak:
Byens fysiske strukturer er noe som går i arv. Dagens by er noe vi har fått overlevert fra tidligere generasjoner, og nå skal vi forme den, så kommende generasjoner skal få glede av den.
Derfor må det bygges med kvalitet, som handler om at noe skal tåle å stå i generasjoner, men også at det er fleksibelt og formbart når nye funksjonelle behov oppstår.
Fengselet i Kirseberg er et strålende eksempel på dette. Her skal fengselet og muren bevares, men i stedet for at muren stenger ute, skal den invitere inn. Fengselets solide ramme gjør at funksjonene kan byttes helt ut, mens strukturen og en del av identiteten består. Dette kan bare gjennomføres dersom nabolagets innbyggere kan slutte seg til bygningene.
Struktur bygger kultur, og ved å ha strukturer man ønsker å bevare, blir det bygget opp en kultur og et engasjement. Folk ønsker å ta vare på tilhørigheten til fortiden, og få en følelse av kontinuitet i bybildet.
For å få til dette trenger vi:
Sceneskiftet handler om at byens gulv er et sted hvor hverdagens forestillinger går hele tiden. Hvor spennende det er, kan avhenge av hvilken tid på dagen forestillingen går.
Ett sted kan romme flere funksjoner, til forskjellig tid av døgnet. Dette kan bidra til å imøtekomme begrensede arealressurser.
Et sceneskifte kan gjøre at et sted går fra tomt til folksomt, eller fra parkeringsplass til fest.
Som vi så i Kødbyen kan en parkeringsplass bli et utested - men det er også mange flere muligheter.
En betongvegg kan hver dag skifte sitt uttrykk gjennom ulike gatekunstnere, og en gate kan til tider fylles av lyd fra musikere. Et torg kan bli brukt som et sted med politiske stands eller marked på dagen, og konsertlokale på kvelden.
Byen er en scene, og det muliggjør en større utnyttelse av områder, der de fysiske strukturene kan bestå, mens handlingene kan skiftes gjennom tid. Dette sceneskiftet kan skape et mer inkluderende rom, som ikke er bundet av strenge føringer for bruk.
Eksempel på tiltak: